Vanlige spørsmål

Alle vaksiner som brukes i Europa, må oppfylle strenge sikkerhetsstandarder og vise at nytten er større enn risikoen.  

Noen kan imidlertid ha en personlig medisinsk situasjon som gjør at legen råder dem til ikke å la seg vaksinere.  

Dette kan være fordi de har problemer med immunforsvaret på grunn av en sykdom som blodkreft eller beinmargskreft, eller fordi de tar andre typer medisin, for eksempel medisin før en organtransplantasjon eller visse typer kreftmedisin.  

Når man har slike problemer med immunforsvaret, kan kroppen reagere forskjellig på vaksinasjon. Noen må kanskje også unngå visse vaksiner fordi de er allergiske overfor ett eller flere av innholdsstoffene. I noen typer vaksiner kan det for eksempel også være spor av andre stoffer som brukes i produksjonsprosessen, for eksempel ovalbumin (et protein som finnes i egg) eller neomycin (et antibiotikum). 

Når man skal velge om man skal la seg vaksinere eller ikke av medisinske årsaker, bør man alltid gjøre det etter samråd med lege.  

Mange sykdommer blir man til en viss grad immune mot etterpå, men det er ikke tilfelle for alle sykdommer. Når man blir syk, får man også langt høyere risiko for å pådra seg komplikasjoner på grunn av sykdommen og spre den til andre. Vaksinasjon er den tryggeste måten å skaffe seg varig beskyttelse mot en sykdom på. 

Vaksinasjon mot en sykdom er langt mindre risikabelt enn sykdommen selv. Når man blir syk, utsetter man dessuten alle rundt seg for smittefare.  

Ingen medisiner eller vaksiner virker hundre prosent, men vaksinasjon er den aller beste muligheten vi har til å beskytte oss mot sykdommer som kan forebygges ved vaksinasjon. 

Når det gjelder sykdommer som influensa eller covid-19, finnes det mange forskjellige stammer eller mutasjoner som kan være i omløp samtidig. I slike tilfeller blir vaksinene vanligvis oppdatert for å beskytte mot de vanligste formene for influensa eller covid-19 den sesongen. Det kan bety at vi fortsatt kan bli syke hvis vi blir utsatt for en stamme som vaksinen kanskje ikke virker så godt mot. 

Folk som har latt seg vaksinere og likevel blir syke, opplever vanligvis mildere symptomer og har langt lavere risiko for å pådra seg alvorlige sykdommer eller komplikasjoner. 

Det finnes ikke vaksiner som endrer eller vekselvirker med menneskets DNA.  

DNA-et er lagret i kjernen i cellene våre og er ekstremt godt beskyttet. Noen covid-19-vaksiner bruker mRNA (budbringer-RNA) til å lære kroppen hvordan den skal bekjempe viruset som forårsaker covid-19, men disse vaksinene vekselvirker ikke med DNA på noen som helst måte, for mRNA trenger ikke inn i kjernen. 

I stedet blir dette mRNA-et værende i cellenes ytre område, og det blir brukt til å lage bare en liten del av viruset. På denne måten kan kroppen lære å beskytte seg selv. Når dette er gjort, brytes mRNA ned svært raskt.  

Det har vært gjennomført studier av mRNA-vaksiner i flere tiår, og det er ingenting som tyder på at de endrer DNA-et vårt.   

Vaksiner har vært brukt i Europa i mer enn hundre år, og de medfører langt mindre risiko enn de sykdommene de beskytter mot. 

Alle vaksiner som brukes i EU/EØS, gjennomgår en streng godkjenningsprosess. Når vaksiner er i bruk, holder leger, reguleringsmyndigheter og andre helsemyndigheter konstant utkikk etter rapporter om mistenkte bivirkninger, slik tilfellet er for alle medisiner. Denne sikkerhetsovervåkingsprosessen er kjent som legemiddelovervåking. 

Noen vaksiner kan forårsake mindre bivirkninger som ubehag på injeksjonsstedet eller hodepine, kort tid etter at de er gitt, men det er ingenting som tyder på at vaksiner som brukes i dag, kan forårsake helseskadelige langtidsvirkninger for en person.   

Mer informasjon om dette emnet finnes på sidene våre om vaksinegodkjenning og sikkerhet og bivirkninger.

Takket være vaksinasjon er det noen sykdommer som forekommer svært sjelden i Europa. Dessuten er Europa poliofritt, men denne sykdommen finnes fortsatt i noen deler av verden.  

Hvis det blir færre poliovaksinerte i Europa, er det risiko for at denne sykdommen kan spre seg fra disse områdene tilbake til Europa og andre steder der den er utryddet. 

Vaksinasjon er derfor viktig for å sikre at sykdommer som er svært sjeldne eller ikke forekommer lenger i Europa, ikke kommer tilbake. 

Vaksiner forårsaker ikke autisme. Forskere over hele verden har søkt etter en sammenheng i hundrevis av studier, og det er ingenting som tyder på at det finnes en sammenheng.  

En studie fra 1998 som antydet at det var en sammenheng mellom vaksiner og autisme, inneholdt fabrikerte data, og den ble fratatt all troverdighet av forskere og leger. Fagtidsskriftet som publiserte studien, trakk den tilbake. Den ledende forfatteren mistet legeautorisasjonen i Storbritannia og får ikke lenger lov til å praktisere medisin.  

Det er ingenting som tyder på at det er en sammenheng mellom vaksinasjon og autisme, og hundrevis av senere studier bekrefter dette. Forskere over hele verden har lett etter en sammenheng, men ikke greid å finne det.  

Alle vaksiner som er godkjent til bruk i Europa, gjennomgår en langvarig godkjenningsprosess for å dokumentere at de er sikre. Når de er godkjent, blir de kontinuerlig overvåket med hensyn til bivirkninger.  

Vaksiner inneholder ikke farlige kjemikalier. Alle vaksiner må oppfylle strenge sikkerhetsstandarder før de blir godkjent til bruk i Europa.  

Noen vaksiner inneholder stoffer som kan virke urovekkende, for eksempel aluminiumsalter og restmengder av formaldehyd. Disse stoffene blir alltid tilsatt i små og trygge doser, og dette er vesentlig for at vaksinen skal virke tilfredsstillende. 

For eksempel er mengden formaldehyd i noen vaksiner lavere enn den mengden som menneskekroppen naturlig produserer for å sikre at kroppen vår kan fungere.  

Aluminiumsalter er blitt brukt uten problemer i enkelte vaksiner siden 1930-årene. Små mengder aluminiumsalter finnes i mat og drikkevann. I noen vaksiner spiller de en viktig rolle for å sikre at vaksinen beskytter folk mot sykdom.  

Alle innholdsstoffer i vaksiner kontrolleres nøye for å sikre at de forekommer i trygge doser. Reguleringsmyndigheter kontrollerer at nytten ved vaksiner er større enn risikoen for eventuelle reaksjoner på innholdsstoffene. 

Vaksinasjon bidrar til å beskytte mennesker mot sykdommer. Siden vaksinerte personer har langt lavere risiko for å bli syke, har de også mindre risiko for å spre sykdommen. Når mange i en gruppe er vaksinert, beskytter immuniteten deres mot en sykdom også de få personene i gruppen som ikke kan la seg vaksinere. Dette kalles «flokkimmunitet». 

Når man er avhengig av at andre i gruppen er vaksinert, har man større risiko for å bli syk. Og for mange sykdommer fungerer ikke dette i det hele tatt. Når sykdommer i omgivelsene ikke trenger mennesker for å spres, eller når de har mange forskjellige stammer, kan de smitte uvaksinerte personer uavhengig av hvor mange som er blitt vaksinert rundt dem. 

Flokkimmunitet erstatter ikke vaksinasjon. Når man velger ikke å la seg vaksinere, utsetter man seg for høyere risiko. Sannsynligheten for at det forekommer sykdom i gruppen, øker.

Vaksiner bidrar til å beskytte mennesker mot sykdommer. Vaksiner lærer kroppen å forsvare seg mot infeksjoner man blir syk av.  

De fleste vaksiner inneholder bare en liten del av et virus eller en bakterie for å lære opp immunforsvaret, og andre inneholder en drept versjon. Disse vaksinene kan man ikke bli syk av i seg selv. 

Men såkalt levende attenuerte vaksiner inneholder en svekket versjon av et virus eller en mikroorganisme som forårsaker sykdom. De kan – i sjeldne tilfeller – forårsake mild sykdom hos personer med svekket immunforsvar på grunn av sykdom eller medisinske behandlinger. Hvis immunforsvaret svekkes, er det viktig at man snakker om fordelene og ulempene med å la seg vaksinere med legen.