Hvordan ser framtidens vaksineutvikling ut?
Vaksinasjonsforskningen er i stadig utvikling, og ny teknologi bidrar til å redusere byrden av flere sykdommer eller eliminere dem helt fra samfunnet.
Siden den første vaksinen ble utviklet i 1796, har forskere lett etter nye måter å beskytte mennesker mot infeksjonssykdommer gjennom vaksinering. Noen dødelige eller svært invalidiserende sykdommer kan nå forebygges fullt ut gjennom vaksinering, mens andre fortsatt dreper tusenvis av mennesker rundt om i verden hvert år, for eksempel malaria. Forskning og utvikling av nye vaksiner, sammen med tilgang til eksisterende vaksiner, er derfor fortsatt en prioritering for folkehelsen.
Vi har nå seks vaksineteknologier – eller plattformer – som forskere bruker til å utvikle vaksiner. Noen av de mest lovende vaksineteknologiske framskrittene er mRNA- og DNA-vaksiner. Disse teknologiene har potensial til å føre til gjennombrudd utover infeksjonssykdommer, for eksempel forebygging eller behandling av visse typer kreft.
mRNA-vaksiner
Budbringer-RNA, eller mRNA-teknologi, har vært under utvikling og forskning siden 1960-tallet. De første forsøkene med mRNA-vaksiner utforsket hvordan mRNA kunne brukes til å forebygge ebola. Med covid-19-pandemien ble denne tidlige innsatsen rettet mot covid-19. Den første mRNA-vaksinen som ble godkjent for bruk i Europa, var i 2020 mot covid-19.
mRNA-teknologien er også blitt testet i kliniske studier mot andre infeksjonssykdommer som influensa, RSV og ZIKA.
Siden 1970-tallet har man sett på mRNA-teknologi for å utvikle vaksiner mot enkelte kreftformer, blant annet føflekkreft og lungekreft, og nye former for kreftbehandling. Teknologien har muliggjort forskningsgjennombrudd når det gjelder å forebygge tilbakefall av aggressive kreftformer etter operasjoner, og lære kroppen å angripe visse typer kreft før de får sjansen til å vokse.
DNA-vaksiner
DNA-vaksiner, også kjent som plasmidvaksiner, fungerer ved å tilføre korte DNA-sekvenser til kroppen som inneholder instruksjonene for å produsere antigener fra bestemte virus eller bakterier. Når vaksinen er i kroppen, bruker cellene våre DNA-sekvensen og begynner å produsere disse antigenene. Dette gjør at immunforsvaret vårt lærer å gjenkjenne og bekjempe sykdommen hvis vi noen gang skulle bli utsatt for den.
En av de potensielle fordelene med denne metoden er at immunsystemets respons kan være mye sterkere enn med andre typer vaksiner. DNA-vaksiner er også mer stabile og lettere å produsere enn mRNA-vaksiner, siden de ikke trenger å oppbevares ved temperaturer godt under frysepunktet. Det vil i høy grad forbedre tilgangen.
Potensialet for DNA-vaksiner ble først oppdaget på 1980-tallet. Det forskes fortsatt på DNA-vaksiner, og ingen er godkjent for bruk hos mennesker i EU/EØS ennå. Det pågår flere kliniske studier rundt om i verden for å undersøke hvor sikre og effektive de er mot flere infeksjonssykdommer. DNA-vaksiner ble første gang brukt på dyr i 1993, og noen DNA-vaksiner er godkjent for bruk på dyr i USA og EU/EØS. I 2021 godkjente India den første DNA-vaksinen til bruk hos mennesker for å beskytte mot covid-19. DNA-vaksiner kan gi oss tilgang til et bredt spekter av muligheter som for øyeblikket ikke er tilgjengelige, deriblant en vaksine mot blant annet hiv-infeksjon.
Som med alle vaksiner og andre medisiner i Europa må DNA-vaksiner vise at de er trygge og effektive før de blir godkjent for bruk hos mennesker.
Nye måter å gi vaksiner
Selv om vaksiner er trygge, effektive og økonomiske, kan nåler være skremmende, spesielt for barn. Det pågår mye forskning på innovative måter å gi vaksiner på. Noen muligheter er blant annet:
Orale vaksiner er allerede i bruk og har lenge vært ansett som svært lovende ettersom de er billige, enkle å gi og kan være ekstremt effektive. En oral poliovaksine ble lansert på 1960-tallet, og orale poliovaksiner er fortsatt i bruk i dag.
De er imidlertid ikke uten utfordringer. Fordøyelsessystemet vårt er ikke så gjestfritt, magesyrer kan skade eller ødelegge vaksinekomponenter, og de absorberes ikke alltid godt i tarmene.
Forskerne ser nå på nye måter å beskytte ingrediensene i orale vaksiner på og forbedre absorpsjonen på ved å innkapsle de viktige komponentene i et mikroskopisk beskyttende lag. Dette vil bety at vaksinen beholder sin effektivitet tross de tøffe forholdene den møter i mage-tarm-kanalen.
Nesesprayer har den fordelen at de ikke krever spesialisert opplæring, noe som betyr at folk til og med kan vaksinere seg raskt og enkelt selv. Nesen er full av blodårer nær overflaten og under en porøs membran, noe som betyr at det er en svært effektiv måte å få en vaksine inn i kroppen på. Siden nesen er en svært vanlig vei for virus og bakterier å komme inn i kroppen på, har nesespray også den fordelen at det styrker immunforsvaret der det trengs mest.
Nesesprayvaksiner er allerede godkjent i EU/EØS mot influensa hos barn, og det forskes aktivt på slike vaksiner mot andre luftveisvirus, for eksempel covid-19.
Forskere undersøker også smertefrie måter å tilføre vaksiner gjennom huden på ved hjelp av stråler med høytrykksluft eller ved å bruke ultralydbølger for å hjelpe en flytende vaksine inn i kroppen. Begge alternativene har virket lovende, ettersom området under huden anses som et ideelt sted for mange vaksiner å aktivere immunsystemet. Men det er fortsatt utfordringer ettersom huden vår ikke har samme tykkelse overalt. Disse tilførselsmetodene anses også som dyre i forhold til tradisjonelle injeksjoner eller nesespray.
Denne teknologien består av dusinvis eller hundrevis av bittesmå nåler som er så korte at de stikker gjennom huden uten å volde smerte. Disse nålene gjør det mulig å passere gjennom og inn i kroppen for en vaksine som påføres huden. Selv om det kanskje ikke betyr en slutt på bruken av nåler, vil det fjerne det visuelle synet av en stor nål og smerten forbundet med tradisjonelle injeksjoner. Noen studier har også vist at denne teknologien kan øke effekten.
Elektroporering har også vist seg å være en mulig måte å erstatte sprøyter på. Dette fungerer ved å bruke en liten mengde elektrisitet til enten å drive en vaksine inn i kroppen eller midlertidig «åpne» opp celler for en vaksine.